Hvilke motiver har flyktninger som reiser tilbake til landet de har flyktet fra og hvilke konsekvenser kan det få? 24 EU land samt Norge og Sveits har deltatt i studien.

Last ned

BIP_Flash_final.pdf (pdf, 106 kB)

BIP_Inform_final.pdf (pdf, 380 kB)

BIP_Study_final.pdf (pdf, 813 kB)

Sammendrag

Hvilke motiver har flyktninger som reiser tilbake til landet de har flyktet fra og hvilke konsekvenser kan det få? 24 EU land samt Norge og Sveits har deltatt i studien.

Hverken FNs flyktningkonvensjon eller EUs statusdirektiv gir en utlending krav på internasjonal beskyttelse dersom behovet faller bort og utlendingen kan returnere til sitt hjemland og leve trygt der, uten fare for forfølgelse eller andre alvorlige overgrep. Det refereres i slike tilfeller til opphør av beskyttelse. Hjemreise og/eller kontakt med hjemlandets myndigheter  (f.eks. for å få hjemlandets pass) kan være en indikasjon på at flyktningen ikke lenger har behov for beskyttelse. I Norge er slike forhold hjemlet i Utl. §37 første ledd bokstav a, d, e eller f eller § 63 når det er alminnelig sannsynlighetsovervekt for at slik reise har skjedd.

Kort oppsummert kan vi si at studien peker på et fenomen som i økende grad skaper debatt i Europa. Det er utbredt enighet om at personer som frivillig reiser hjem til det landet de har flyktet, utfordrer asylinstituttet. Studien viser likevel at det kun er et fåtall land (Østerrike, Nederland, Belgia, Tyskland, Sveits og Norge) som arbeider systematisk med opphør og tilbakekall av beskyttelse. Opphør på grunn av hjemreise/kontakt med hjemlandets myndigheter er kompliserte vurderinger og studien viser at det totalt er få saker som ender i avslag - selv om statistikken her er mangelfull. Det er grunn til å anta at det både i Norge og andre land er en god del saker som i utgangspunktet vurderes for opphør på grunn av hjemreise, men som ved en nærmere gjennomgang resulterer i tilbakekall av andre årsaker, som f.eks. uriktige opplysninger. Norge er blant de 6-8 landene som har satt inn ekstra ressurser til arbeid med både opphør og tilbakekall av beskyttelse og de samlede tallene viser at Norge er blant topp tre land i Europa (etter Tyskland og Nederland) som har fattet flest vedtak om opphør og tilbakekall.  

• Alle land som er med i studien oppgir at det kan få konsekvenser å reise hjem/kontakte hjemlandet myndigheter, men få land arbeider systematisk med å avdekke slike forhold. De fleste land anser reise til/kontakt med hjemlandets myndigheter som en indikasjon på at beskyttelse muligens ikke lenger er nødvendig. Et unntak er Ungarn, der enhver reise til hjemlandet eller kontakt med hjemlandet myndigheter anses som tilstrekkelig for å legge til grunn at personen påberoper seg hjemlandets beskyttelse.

• Undersøkelsen viser at det først og fremst er i Østerrike, Nederland, Belgia, Tyskland, Sveits og Norge disse sakene prioriteres. I disse landene er det både satt av ekstra ressurser i form av personell og/eller gitt spesifikke retningslinjer (instruks) som skal støtte behandlingen av saker. Italia og Slovakia viser også til at dette er et tema som i økende grad debatteres både politisk og i media. Nederland og Sveits melder om debatter i media knyttet til eritreere som reiser hjem via Belgia. I Sveits har det framkommet informasjon om at eritreere som har fått statsborgerskap i Sveits, reetablerer seg i Eritrea.

• Enkelte land (bl.a. Belgia og Sveits) har opprettet egne enheter i utlendingsforvaltningen for å kartlegge og sentralisere relevant informasjon om personer som reiser hjem. Informasjonen kommer  fra f.eks. lokale myndigheter, grensemyndigheter, utenriksstasjoner osv. Også Bulgaria og Polen melder om mer samarbeid mellom ulike nasjonale etater. Flere land har endret nasjonal lovgivning (senest i 2018 i Østerrike, Sveits og Italia) for å inkludere hjemreise/kontakt med hjemlandets myndigheter som grunnlag for opphør. I noen land (bl.a. Sveits)  er reise til naboland inkludert i lovgivningen som et vurderingsmoment.

• Studien tyder på at det skal mye til for at landene tilbakekaller beskyttelse på grunn av hjemreise/kontakt med hjemlandets myndigheter. De fleste land erfarer at vurderingene er utfordrende fordi det er vanskelig å innhente utvetydige bevis. Selv der det er kjent at en person har reist hjem, står man overfor vanskelige vurderinger som går på motivene for reisen, frivillighet og omstendighetene rundt personens aktivitet i hjemlandet. De landene som ikke har data eller tall oppgir problemer med monitorering som hovedårsak. Flere land opplyser at de i saker som opprinnelig ble vurdert etter en opphørshjemmel (hjemreise/kontakt med myndighetene), ender opp med tilbakekall på grunnlag av feilaktige opplysninger, falsk ID - dvs. vedkommende skulle i utgangspunktet ikke fått beskyttelse.  

• Sveits og Tyskland har foretatt lovendringer som tar sikte på å legge større ansvar over på flyktningen som får sin status gransket. Etter en omfattende offentlig og politisk debatt i Sveits, har myndighetene endret loven og legger nå bevisbyrden over på personen med beskyttelse, dvs. det er flyktningen selv som må bevise at reisen til hjemlandet var «under tvang». Fra 2020 vil Sveits stramme inn loven ytterligere til å inkludere reise til naboland i vurderingen av opphør. Likeledes har Tyskland nylig foretatt en lovendring (2018) hvor flyktninger nå har en plikt til å samarbeide med myndighetene i tilbakekallsaker, de har plikt til å gi fra seg identitetspapirer, reisepapirer og andre dokumenter som kan kaste lys over den antatte hjemreisen.

• Hjemreise/kontakt med hjemlandets myndigheter er et fenomen som observeres i mange medlemsland, men som det er svært vanskelig å tallfeste. De tallene som eksisterer på aggregert nivå er i hovedsak opphør/tilbakekall generelt og ikke etter grunn. I perioden 2012-2018 er det fattet endelig vedtak om tilbakekall/opphør i maks 1225 saker pr år for alle medlemslandene inkludert Norge og Sveits, se tabell 1. Landene som ligger på topp er Tyskland, Nederland, Norge, Sveits, Østerrike. De øvrige landene har til sammen svært lave tall sammenlignet med topp 5. Norge har en sterk nedadgående tendens det siste året – fra 120 saker i 2017 til 25 saker i 2018. Det eneste land som har tall for antall saker der opphør er gitt grunnet hjemreise/kontakt med egne myndigheter for hele perioden 2012- 2018 er Sveits, se tabell 2. Belgia og Frankrike har tall fra 2015-2018. Tallene totalt er å anse som lave. Sveits ga opphør i 231 saker i 2017 som var høyest antall i perioden 2012-2018.
  
  
• Vanligste påberopte årsak til hjemreise er familierelaterte, som sykdom, bryllup, begravelse. Andre vanlige årsaker er håndtering av forretningsvirksomhet, ferie, hjemlengsel og bistand til familie som ønsker å flykte. Når det gjelder kontakt med hjemlandets myndigheter (f.eks. ambassade) er ikke slik kontakt like omstridt, med unntak av når kontakten har ført til at personen har fått nytt eller fornyet hjemlandets reisedokument/pass.
  • Monitorering: Mens noen få land (Belgia, Tyskland og Nederland) opplyser at de systematisk monitorer personer som reiser hjem - samler og deler informasjon, er det ingen tilsvarende monitorering av personer som kontakter hjemlandets myndigheter. Flere land, uavhengig av om de driver monitoreringsarbeid, har implementert tiltak som har til hensikt å bevisstgjøre ansatte i utlendingsmyndighetene, ambassader, kommuner og velferdstjenester om personer med beskyttelse som reiser hjem. Dette kan være alt fra instrukser og retningslinjer til informasjonsarbeid og opplæring.
  
  
• I alle medlemsland kan tilbakekall/opphør av beskyttelse få konsekvenser for oppholdstillatelsen. I en tredjedel av landene vil tilbakekall av beskyttelse automatisk føre til vedtak om å avslutte retten til opphold, mens det i de fleste land vil foretas en individuell vurdering av oppholds status etter opphør av beskyttelse. I noen land er det unntak for opphør av beskyttelse grunnet i hjemreise/kontakt med hjemlandets myndigheter i tilfeller der personen har permanent oppholdstillatelse. I disse tilfellene er det kun «fraud»/kriminelle forhold som kan føre til tilbakekall. I Norge har vi hjemmel for å vurdere opphør av flyktningstatus når personen har fått permanent oppholdstillatelse, men vi kan ikke trekke tilbake den permanente oppholdstillatelsen på grunn av opphør (§ 37).