I lys av direktivet - og nyere rettspraksis fra EU-domstolen, har EU-kommisjonen tatt initiativ til en ny kartlegging av ulike lands regelverk og praksis når det gjelder flyktningers rett til familiegjenforening.

Rapporten: Family reunification for beneficiaries of international protection (eksternt nettsted) er utarbeidet av European Migration Network. Den setter søkelys på familiegjenforening for personer som har fått internasjonal beskyttelse (flyktningstatus og subsidiær beskyttelse), jf. kapittel V i Familiegjenforeningsdirektivet.

Artikkel 3(2)(c) i direktivet utelukker personer med subsidiær beskyttelse fra direktivets virkeområde, men EMN rapporten omhandler både personer med flyktningstatus og subsidiær beskyttelse - knyttet til rettigheter, prosedyrer og vilkår for å få familiegjenforening.

Serbia og Norge har deltatt i undersøkelsen, men er ikke bundet av direktivet.

Rapporten dekker perioden 2017 til juni 2023. Den oppdaterer og supplerer tidligere EMN studier og informerer, samt den nye ECRE-rapporten: Not there yet: Family reunification for beneficiaries of international protection) (eksternt nettsted).

Hva viser det store bildet - og på hvilke områder skiller Norge seg fra andre land?

• Det går et skille mellom de landene som har innført innskrenkninger for gruppen subsidiær beskyttelse - og landene som gir personer med flyktningstatus og subsidiær beskyttelse like rettigheter. Undersøkelsen viser at det er flere land, bl.a. Belgia, Nederland, Frankrike, Italia, Irland og Norge, som behandler disse to gruppene likt, uavhengig av beskyttelsesstatus. Det er samtidig et økende antall land som har strammet inn for mottakere av subsidiær beskyttelse, inkl. våre nordiske naboland. Et eksempel kan være at personer med subsidiær beskyttelse først får rett til familiegjenforening etter å ha vært bosatt en viss periode, som f.eks. i Østerrike (2 år) og Latvia (3 år). Tyskland har satt et tak for hvor mange som kan gjenforenes med denne gruppen og tillatelsene innvilges etter en såkalt humanitær klausul. For å få familiegjenforening i Sverige, stilles det krav om enten permanent oppholdstillatelse, eller en midlertidig oppholdstillatelse med velbegrunnede utsikter til å få innvilget varig opphold. Finland gir rett til fam. uavhengig av status, men stiller krav til underhold fra dag én for alle som får subsidiær beskyttelse. Danmark (som ikke deltok i undersøkelsen) opererer med kategoriene konvensjonsstatus, beskyttelsesstatus og i tillegg en tredje kategori - midlertidig beskyttelsesstatus, som ble innført 2015. Personer med midlertidig beskyttelsesstatus kan normalt ikke få familiegjenforening før oppholdstillatelsen er forlenget, etter 2 års oppholdstid i Danmark. Undersøkelsen viser at Norge, som gir like rettigheter til personer som får beskyttelse etter utl. §28a og §28b, med denne praksisen skiller seg fra våre nordiske naboland. Det er for øvrig kun Kypros, Hellas og Serbia som fullstendig utelukker mottakere av subsidiær beskyttelse fra retten til familiegjenforening.
• Det er noe ulik praksis mellom landene når det gjelder personkrets/hvem som kvalifiserer til familiegjenforening, se oversikt i annex 1 i rapporten. I de fleste land er det nærmeste familie som har krav på familiegjenforening, men en del land har også unntaksbestemmelser for ‘andre familiemedlemmer’ som omfatter f.eks. enslige foreldre til voksne barn, eller barn over 18, som forsørges eller er avhengig av referansepersonen. Når det gjelder disse bestemmelsene kan det være vanskelig å gjøre direkte sammenligninger mellom land, da vi ikke vet nok om hvor terskelen ligger i slike saker. I Norge er det nylig sendt på høring et forslag om innstramming for enslige foreldre over 60. Forslaget innebærer at denne gruppen ikke lenger skal ha krav på familiegjenforening med voksne barn i Norge, og at det kun unntaksvis skal gis fam. I både Sverige og Finland kan enslige foreldre kun unntaksvis få familiegjenforening med voksne barn. I Danmark innvilges familiegjenforening til foreldre med voksne barn i helt spesielle tilfeller, der dette ikke er i strid med Danmarks internasjonale forpliktelser.
• Materielle vilkår: Mange av våre sammenlignbare land, som f.eks. Nederland, Belgia, Østerrike, Tyskland, Finland og Sverige har et 3 mnd. tidsvindu (grace period) hvor det gis unntak fra underholdskravet, bolig evt. helseforsikring. Perioden gjelder fra den dato referansepersonen ble innvilget beskyttelse. I Estland, Luxembourg og Polen er perioden satt til 6 måneder, mens den er på 12 måneder i Belgia. I Finland inntreffer underholdskravet etter 3 måneder for personer som har fått flyktningstatus, mens underhold- og boligkrav gjelder i alle saker (uten tidsvindu) der referansepersonen har subsidiær beskyttelse. I Norge må søknaden være fremmet elektronisk innen 6 mnd. etter at referansepersonen fikk innvilget beskyttelse. I tillegg må personlig oppmøte være gjort innen 12 mnd. etter at referansepersonen fikk innvilget asyl. På dette området har Norge en noe gunstigere ordning enn flertallet av landene i undersøkelsen.
• Norge er blant landene som har de lengste ventetidene i fam. saker (jf. tabell 1 i rapporten). Norge har i dag 12. mnd. ventetid før vi starter på en søknad om fam. Prosessen videre avgjør hvor lang den totale ventetiden kan bli - og det varierer fra sak til sak. De fleste land i undersøkelsen opererer med frister på 3 mnd., som i Tyskland og Nederland - og 9 mnd. som i Belgia og Finland. Portugal oppgir mellom 8-11 mnd., mens Irland og Bulgaria ikke opererer med frister. Men det skal også sies at det i flere land, bl.a. Nederland og Belgia, er mulig å forlenge fristen i svært komplekse saker, noe som også gjøres. I Norge regnes søknadsdatoen fra den datoen søkeren personlig møter opp på et søknadssenter og leverer søknaden. Ventetidene starter å løpe fra denne datoen. Slik er det også i de fleste land, uavhengig av om søknaden fremmes fra utlandet eller om referansepersonen søker fra vertslandet.
• Rapporten har et eget kapittel om familiegjenforening med barn i lys av nyere rettspraksis fra EU-domstolen, knyttet til problemsstillingene:
  
  1. Tidsfrist for forelder/referanseperson som fremmer søknad om familiegjenforening med mindreårig som fyller 18.
  2. Aldersterskel for forsørgede voksne barn.
  3. Rett til familiegjenforening for enslige mindreårige som blir myndige i løpet av beskyttelsesprosedyren, og
  4. Kravet om at familiemedlemmer skal bo sammen.
  
  Generelt viser undersøkelsen at Norge allerede har en praksis som i stor grad er i tråd med dommenes anbefalinger.

Avslutningsvis vil vi nevne et forslag som nylig har vært på høring i Norge, om en innstramming i utlendingslovens regler om familieinnvandring. Endringene skal blant annet hindre at det gis familiegjenforening med enslige, mindreårige barn i Norge, når dette ikke er til barnets beste.