Utvikling og implementering av en helhetlig retur og reintegreringspolitikk står sentralt i mange europeiske land. EMN publiserte i 2024 rapporten Coherent return and reintegration assistance (eksternt nettsted, åpnes i nytt vindu).

Vektleggingen av coherent - eller helhetlig, som vi kan kalle det på norsk, er viktig fordi arbeidet med retur og reintegrering er blitt betydelig mer fragmentert og komplekst med årene. Nye aktører har kommet på banen og det er økt fokus på samhandlingen mellom reintegrering og utviklingsarbeid – noe som også gjør retur og reintegreringsarbeidet mer utfordrende. Denne endring finner sted samtidig med et økt aktivitetsnivå og økte investeringer for å lykkes med returarbeidet både på EU-nivå og nasjonalt nivå.

EUs Strategy for Voluntary Return and Reintegration, ble publisert i 2021. Den identifiserer en rekke utfordringer i arbeidet med å utvikle en helhetlig retur- og reintegreringspolitikk. Den viser bl.a. til utilstrekkelig koordinering mellom aktørene og mangel på et helhetlig rammeverk. Målet med EMN-rapporten er å identifisere hvilke mekanismer som må være til stede for at aktørene kan samarbeide godt om retur og reintegrering på nasjonalt nivå, og på EU-nivå.

Men hva menes med helhetlig i nasjonal sammenheng? EMN rapporten definerer dette som et tydelig og avklart forhold mellom aktørene på den ene siden og mellom de ulike fasene i retur og reintegreringsaktivitetene på den andre – og at denne samhandlingen forholder seg til et overordnet felles nasjonalt strategisk rammeverk for effektiv returpolitikk. Et slikt rammeverk kan bestå av f.eks. tydelige strategier forankret på høyt nivå, finansiering, søknadsprosedyrer til retur og reintegreringsprogrammer og en ordnet og strukturert koordinering mellom aktørene på nasjonalt nivå.

Noen hovedfunn fra undersøkelsen:

• De fleste av landene rapporterte at deres retur- og reintegreringspolitikk ses i sammenheng med annen nasjonal politikk, særlig gjelder dette intern sikkerhet og bistandspolitikk. I Sverige er de i gang med utviklingen av en whole-of-government tilnærming. Danmark deltok ikke i undersøkelsen, men vi vet at de har en tilsvarende tilnærming.
  Fem av landene fremhevet koblingen mellom retur- og reintegreringspolitikk med utvikling, bistand og den eksterne dimensjonen ved migrasjon. I Nederland, støtter Utenriksdepartementet frivillig retur og reintegreringsprogrammer som en del av rammeverket for internasjonalt utviklingssamarbeid. I Finland har den nye regjeringen åpnet diskusjoner om retur- og reintegreringspolitikk mellom departementene for innenriks og utenrikssaker. I Belgia driver Fedasil kontinuerlig dialog og samarbeid med nasjonale utviklingssamarbeidsaktører (bl.a. FPS, og Enabel). Partnerskapsavtaler er utarbeidet sammen med et felles strategidokument for å utnytte og fremme potensialet migrasjon kan ha for bærekraftig utvikling.
• Mer enn halvparten av landene som har deltatt i undersøkelsen oppgir at de har innført en helthetlig tilnærming til retur og reintegreringsstønad Samtidig er det tydelig at helhetlig forstås og iverksettes på mange ulike måter, som f.eks. samarbeid på tvers av institusjoner, koordinering og deling av kompetanse på tvers av nasjonale retur- og reintegreringsaktører, nasjonale returstrategier, SOPs, prosjekter og/eller retningslinjer.
• De fleste landene rapporterte om utfordringer knyttet til å sikre en helhetlig tilnærming til retur og reintegrering på nasjonalt nivå. Hovedutfordringene inkluderer kommunikasjon og koordinering, mangel på opplæring av personell, mangel på tilstrekkelige monitoreringsdata, samt utfordringer knyttet til finansiering.
• Manglende harmonisering på EU-nivå ble rapportert som en utfordring av Belgia, Frankrike og til dels Nederland. Belgia rapporterte at forskjellene mellom ulike lands retur og reintegreringsprogrammer resulterer i ulike beløp og former for reintegreringsstøtte. Nederlands Repatriation and Departure Service viste også til at de juridiske vurderingene er blitt mer komplekse, noe som ofte resulterer i forlenget opphold i Nederland, pga. gjentatte rettslige prosesser og press på migrasjonskjeden. Andre forhold er manglende overholdelse av returavtaler innad i Europa knyttet til Dublin-forordningen, og mangel på gjensidighet i samarbeidet med opprinnelsesland.
• Sverige fremhevet at nasjonale returpolitiske mål ikke kan nås hvis ikke alle parter jobber mot samme mål. Andre utfordringer knyttet til mangel på helhetlig tilnærming er unødvendige overlappinger, flaskehalser og ineffektivt arbeid. Finland understreket at mangel på informasjonsdeling kan føre til duplisering av aktiviteter, unødvendig planlegging og ineffektiv bruk av ressurser - og dermed påvirke (i det minste indirekte) oppnåelsen av nasjonale returpolitiske mål.
• De fleste av landene i undersøkelsen rapporterte at de ikke hadde nasjonale retningslinjer, policy- eller et felles rammeverk på plass for å sikre et helhetlig samarbeid med Det europeiske grense- og kystvaktbyråets (Frontex), EU-reintegreringsprogram (EURP), EUs rammeverk for returrådgivning eller Frontex' arbeidsplan for retur- og reintegreringsrådgivning.
• Flertallet av landene har ikke standarder eller spesifikke monitoreringsindikatorer for hvordan de kan evaluere arbeidet med å fremme frivillig retur og reintegrering, og/eller i hvilken grad den er helhetlig. Et fåtall land rapporterte om evaluerings- og monitoreringssaktiviteter, primært med fokus på interne systemer og reintegrering. Mangel på tilstrekkelig monitoreringsdata ble understreket i Finland og Spania. Finland sliter med å måle og monitorere resultatene, spesielt når forskjellige aktører er ansvarlige for ulike oppgaver. Spania meldte om et generelt behov for mer data om reintegrering. For å imøtekomme utfordringene knyttet til monitorering, har flere land etablert arbeidsgrupper eller regelmessige møter mellom involverte aktører.