Downloads

Unaccompanied Minors - an EU comparative study (pdf, 1.0 MB)

Summary (in norwegian only)

Som bakgrunn gis en statistisk oversikt over ankomstene av mindreårige til EU fra 2004 til 2008, samt de politiske og juridiske rammene for denne gruppen.

Mange av medlemlandene opplevde en økning i ankomster fra enslige mindreårige fra 2008, på samme måte som Norge. Dette utløste et behov for å finne nye retningslinjer for håndtering av gruppen.

Studien viser at mens enslige mindreårige asylsøkere var godt dekket av regelverk, mens barn utenfor asylprosedyren hadde en mer uklar situasjon.

Årsakene for å komme til Europa var flere og sammensatte, fra forfølgelse i hjemlandet og behov for beskyttelse til gjenforening med nettverk og ønske om et bedre liv. Barna kunne også være ofre for menneskehandel eller ha levd lengre tid borte fra familiene drivende rundt på kontinentet.

Felles for landene var at enslige mindreårige som søkte om asyl fikk oppnevnt en verge. Ofte hadde disse oppgaver utover de juridiske knyttet til asylsaken.

I flere medlemsland var myndighetene bekymret over mindreårige som forsvant fra mottak. Selv om dette kunne tolkes som at barna reiste til nettverk i mottakerlandet, var frykten at de som forsvant kunne bli utnyttet for eksempel som en del av menneskehandel. I noen land hadde det ført til en styrket samordning mellom de involverte offentlige institusjonene og økt overvåkning på mottakene.

Et omstridt tema i medlemslandene var bestemmelsen av alderen til de enslige mindreårige. Mange metoder ble brukt, mens ingen ble ansett som helt sikre. Ofte kom tvilen søkeren til gode. De som fylte 18 underveis i asylbehandlingen hadde en uklar status og landene varierte her i sin håndtering.

Mange land arbeider med å finne familiene til de mindreårige i hjemlandet. Dette lykkes imidlertid i få tilfeller. Interessant nok finner man at de enslige mindreårige i liten grad søker om gjenforening med familien etter at de har fått opphold. Dette er et viktig innspill i debatten om disse barna fungerer som «ankerbarn» som sendes ut fra familier som siden ønsker å komme etter.

Retur av enslige mindreårige til hjemlandet fant først og fremst sted i tilfeller der man anså det for å være til barnets beste. Det var få som ble sendt tilbake. Noe informasjon finnes om motivasjonen til de (få) enslige mindreårige som reiser tilbake med frivillig assistert retur. Studien inneholder også eksempler på vellykkede tiltak og metoder (good practice) fra landenes arbeid med retur.