Studien tar for seg landenes håndtering av ikke-EU-borgere som oppholder seg ulovlig i EU-landene, samt deres profil og livssituasjon.  Rapporten berører debatten om selve ulovlighetsbegrepet, men nøyer seg med å presisere at det gjelder en persons juridiske status, og karakteriserer ikke begrepet som sådan på en generalisert eller negativ måte.

Det fremgår av studien at det er store forskjeller mellom landene med hensyn til håndteringen av irregulære migranter, både mht regelverk og praksis. Tyskland og Østerrike har veletablerte regler og systemer for å bekjempe årsakene til irregulær migrasjon; Belgia, Italia og Hellas har utstrakt erfaring med legalisering; Irland og Storbritannia er i ferd med å bygge opp et apparat for å håndtere problemene. De fleste EU-land iverksetter tiltak for å redusere muligheten for legalisering av irregulære migranter, og flere land forsøker å forebygge irregulær migrasjon, uten at dette synes helt å ha lykkes hittil.

Rapporten viser også til at det er vanskelig å innhente og sammenligne data og forskningsmateriale på området. Dette beror både på at tallmaterialet behandles ulikt av ulike instanser, og at irregulære migranter unnlater å opplyse om egen status selv om dette kunne gi dem tilgang til sosiale goder.