Les rapporten

Retur som avtalt? En effektivitetsstudie av Norges returavtaler (pdf, 1,4 MB).

Sammendrag

På tross av store variasjoner med hensyn til hvor mange utreisepliktige som blir tvangsreturnert fra ulike land, både før og etter avtaleinngåelsen, er det en klar tendens til at antallet og andelen som blir tvangsreturnert øker i perioden etter at Norge har inngått en returavtale med landet.

Sammenhengen mellom inngåelse av returavtaler og assistert retur er mindre klar. I omtrent halvparten av landene i undersøkelsen returnerer flere assistert sammenlignet med tiden før avtalen. Kontrollert for størrelsen på gruppen utreisepliktige, øker andelen som returnerer assistert i en tredjedel av landene som er undersøkt. For samtlige land er det en nedgang i antall søknader om asyl fra personer uten beskyttelsesbehov i årene etter at avtalen er signert.

Oppsummert indikerer de kvantitative dataene på retur og søknader om asyl at myndighetenes mål oppfylles. Det ser ut til at inngåelse av returavtaler henger tydelig sammen med det som er avtalenes primære mål – å øke antallet og andelen utreisepliktige som tvangsreturneres. Betyr dette at returavtalene er årsak til endringene? Dette er ikke gitt. Data på returer og asylsøknader gir ingen informasjon om hva endringene skyldes.

Ved å gå inn i tre case mer i detalj søker rapporten mer kunnskap om hvorvidt returavtalen i seg selv kan forklare endringene og hvorfor noen returavtaler i større grad fungerer etter hensikten enn andre. Rapporten ser nærmere på tallene for Russland, Irak og Etiopia. Returavtalen med Russland kommer godt ut rent kvantitativt, mens avtalen med Etiopia kvantitativt fremstår som den minst effektive. For Irak er tallene noe mindre entydige enn Russland, men likevel framstår avtalen som en av de som hadde fungert best med hensyn til å øke returer og begrense ankomster.

Bestilt av: Justis- og beredskapsdepartementet.