Komparativ studie om assistert retur (2016)
Please note that not all the content on this page is available in English.
Les rapporten
Norsk sammendrag av rapporten:
Assisterte returprogram til Afghanistan, Irakisk Kurdistan, Etiopia og Kosovo. Korleis gjekk det? Ei samanliknande evaluering av verknad og resultat (pdf, 1,0 MB) av Arne Strand Christian Michelsens Institutt, Synnøve Christine Nepstad Bendixen, Hilde Liden, Erlend Paasche og Lovise Aalen
"Why Go Back" – Assisted Return from Norway (pdf, 1,0 MB), av Jan Paul Brekke, Institutt for Samfunnsforskning
Bakgrunn
Norske myndigheter har iverksatt flere retur og re-integreringsprogrammer de senere år. Hensikten med programmene er å legge til rette for at flest mulig velger å returnere til hjemlandet og å bidra til en planlagt, verdig og bærekraftig retur. Noen programmer har vært evaluert enkeltvis. Norske myndigheter ønsket med denne sammenliknende studien å få mer helhetlig kunnskap om hvordan returprogrammene virker.
Formålet med prosjektet
Formålet med studien er å få kunnskap om returprogrammenes effekt på målgruppens motivasjon til å velge assistert retur, antallet faktiske returer og hvilken virkning støtteordningene kan sies å ha på kortsiktig så vel som langsiktig reintegrering i hjemlandene. Studien skal vurdere i hvilken grad programmene tilfredsstiller målgruppens behov, herunder barnefamilier og sårbare personer. Studien skal identifisere programmenes styrke og svakheter samt gi en vurdering av samarbeidspartneres muligheter og begrensinger for effektiv oppfølging, veiledning og rådgivning i programarbeidet. Kunnskapen fra studien skal brukes i det videre arbeidet med utvikling og målretting av retur og re-integreringsprogrammer i Norge og i opprinnelseslandene.
Forskernes hovedfunn
Studien presenterer feltarbeid og funn fra Afghanistan, Irakisk Kurdistan, Etiopia og Kosovo, funn fra eget feltarbeid i Norge samt analyse av statistisk registerdata. Rapporten antyder at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å konkludere med at landprogrammer og returstøtte nødvendigvis genererer bærekraftige returer. Særlig gjelder dette for Afghanistan og irakisk Kurdistan, områder med krevende sikkerhetsmessige og økonomiske utfordringer. De returnerte oppfatter likevel assistert retur som et langt mer verdig alternativ enn tvangsretur. Studien finner at returprogrammene og støtteordninger synes mindre viktig for selve beslutningen om retur. Samtidig synes det som om målgruppen var opptatt av ikke å miste støtten og at ønsket om å få tilgang til støtten var med på å fremskynde returprosessen. Størrelsen på støtteordningen ble viktig etter at valget om assistert retur var fattet.
Hvordan skal UDI følge opp rapporten?
Rapporten bidrar til kunnskapsbygging på returfeltet. Rapporten inneholder konkrete forslag til tiltak som UDI vil ta standpunkt til i det videre utviklingsarbeidet med returprogrammer og støtteordninger.