Last ned

All European countries are not the same! The Dublin regulation and onward migration in Europe (pdf, 3,0 MB)

Formålet med prosjektet

Mange asylsøkere ender med en dublinsak i Norge fordi de er registrert i et annet land tidligere. UDI ba om rapporten fordi vi ønsket sikrere kunnskap om hvor personer på reise mellom europeiske land forflytter seg og hva som får dem til å reise videre fra en trygg medlemsstat til en annen. Vi ønsket at forskerne undersøkte dette ved å se på statistikk og ved å snakke med migranter. Formålet med studien var å innhente kunnskap som også kunne bidra til å redusere antallet sekundærbevegelser.

Hovedfunn i rapporten

Den statistiske analysen viser blant annet at statene på EUs yttergrense mottar flest anmodninger, mens landene i Nord-Europa sender flest anmodninger. Det er også en viss utveksling av asylsøkere mellom landene i nord. Et hovedfunn i analysen av tall fra Norge, Sverige og Tyskland er at en liten andel av de som søker om asyl i disse landene, ender opp med å bli returnert til en annen medlemsstat. Norge gjennomfører imidlertid flere slike returer enn Sverige og Tyskland og synes, ifølge forskerne, i større grad å bruke Dublinforordningen som et instrument for å overføre asylsøkere til andre medlemsland.

På grunnlag av litteraturgjennomgangen argumenterer NOVA for at beslutningen om å reise videre fra det som anses som en trygg stat, hviler på tre «søyler»: Mottaksforholdene og asylsaksbehandlingen er viktige, men også hvordan migrantene ser for seg livet etter at de har fått en tillatelse og drømmen om et godt liv spiller en sentral rolle.

Intervjuene med migranter i Norge og Tyskland bekrefter mange av funnene fra litteraturgjennomgangen i måten migrantene opplever forskjellene mellom medlemsstatene. Det kommer også frem at migranter har dårligere kunnskap om dublinregelverket enn myndighetene antar. Intervjuene viser også at mange migranter oppfatter vedtak etter dublinforordningen som vilkårlige og uforutsigbare.

Rapportens anbefalinger

Rapportens anbefalinger er vidtgående. De inkluderer blant annet en anbefaling om å støtte arbeidet med hotspots, å ikke fatte vedtak etter Dublinforordningen og at Landinfos mandat også bør inkludere at de skal levere relevant informasjon om situasjonen i dublin-stater.